fredag 30. juli 2010

Hverdagsliv - en Paradisøy - Arno, en annen atoll

Eneko Island


Arno, Arnoatollen

Tore reproting from Tide Table, Majuro, the Marshalls, 30.juli 2010
Hverdagsliv
Da vi kom til Majuro hadde vi store planer. Vi ankom fredag 23.juli, lørdag var det meste stengt, søndag var alt stengt. Mandag fikk jeg vite at det ikke gikk å fly til Kiribati med den tiden jeg hadde til rådighet. Damen på Air Marshall Islands anbefalte noen atoller man kunne fly til mandag eller tirsdag, og dra tilbake fredag. Resten måtte man være på en uke, f.eks. Mili, som vi ville til. Å være én uke på en liten atoll er en prøvelse, vi hadde ikke lyst til det lenger. Vi nøyde oss med Eneko, øya til Hotel Robert Reimers (RRE), og Arnoatollen. Tidligere hadde RRE resorter flere steder, men nå dro de kun til Eneko. Alle overnattingssteder med respekt for seg selv har en "resort" på en av øyene rundt DUD, selve hovedstaden på Majuroatollen (vi pleier å kalle "byen" Majuro eller downtown). Selv The Flame Tree har en øy, Three Bag Island med en musten toetasjes bygning på (hvor de påstår man kan overnatte...). The Flame Tree/Backpackers (litt vanskelig å si hvor grensen går) har to avd. En hotelldel med to typer rom, vifter og aircon. OE har tidligere beskrevet vår flukt herfra da det kravlet og krøp overalt, spesielt på badet. Gulv, vegger og tak, - overalt kravlet det (mye orientalsk kakkerlakk). Men i dormitory hvor x-grevinnan overnattet er det bedre.
Lørdag bare orienterte vi oss downtown og forsøkte å ordne ting. Vi besøkte bl.a. Marshall Islands Resort. Dette var tidligere det beste hotellet med den beste restauranten. Nå har det forfalt. Bad management sier folk. Ettermidddagen/kvelden var viet Marshall Islands Club og The Flame Trees, begge typiske eksempler på tropiske barer... Søndag var det kirker og mer orientering, mandag dro vi til Laura beach, den lange veien hjem beskrev OE i en tidligere blogg. Tirsdag var det Adele Museum og Bibliotek. Adele er de bagene enhver familie har, og hvor familiens dyrbarheter ligger. Den oppbevares av den eldste kvinnen og arves av den neste eldste kvinnen.
En Paradisøy
Onsdag dro vi til Eneko Island, øya til RRE. For en gangs skyld var det strålende sol, helt til kvelden. Troperegnet strømmer til tider ned... Vi tok en liten båt ut. Det tok en halv time. Passerte mange små, vakre øyer. Eneko ligger like ved Three Bag Island, men er mye større og anlegget er vakkert. Man kan godt ligge over der. To unge kvinner fra Taiwan/USA skulle det. Vi hadde en deilig dag med bading, snorkling, samling av skjell langs stranden, turer på Sydhavsøya osv. Man hadde en herlig utsikt til en lang, lang Sydhavsstrand med palmer hele veien, det ble for meg en sinnsbilde på the Marshalls... Selvsagt var det ikke flere her enn oss 4. Det er så mange strender, og så lite turister...
Torsdag prøvde vi å innbille oss selv at vi hadde noe å gjøre... Besøkte bl.a. Majuro bridge, da har man lite å gjøre når en bro blir en severdighet! Men det er det høyeste punktet på atollen, hele 7 meter... En dag besøkte vi Rita, den ytterste delen av det landfaste (motsatt Laura beach).
En annen atoll
Idag ville vi til en annen atoll, men vi ville ikke ligge over selv her. Det er naboatollen til Majuro, og såvidt synlig fra denne. Båten skulle gå 10.30. 10.45 tøffet vi ut, passerte Majuro bridge, så begynte det... Vi hadde vurdert å ta med rom for å roe mannskapet i tilfelle av mytteri. Nå viste det seg at vi burde tatt Meyers's rom med for å roe våre egne nerver... Skipssekkene var forøvrig med (til kamera) og skipskjeksen. Det gynget og gynget, bølger slo inn. Måtte sette oss på dørken, men etterhvert fant vi ut at det bare var enkelte bølger som var store. Jeg så Arnoatollen komme, og i ly av den ble det roligere. Etter 1 time 15 min. la vi til en brygge som bare kan legges til ved høyvann (heldigvis var det det). Arno var bare perfekt! En ny lang, lang øyrekke med tett i tett av palmer... Vi la an på sjøsiden, men her var det for en gangs skyld svært vakkert, azurblå sjø, palmer, koraller... På sekunder kunne man gå over øya! Her var lagunen så liten at man kunne se kransen av øyer lett. Atollen er forøvrig spesiell, den omkranser tre laguner! Hovedveien var en sandsti under palmer... Et svært stille sted. Jeg badet på sjøsiden, så dro vi igjen.- Heldigvis var hjemreisen mer stille. Vi dro med bølgene og vinden, og etter 1 1/2 time var vi tilbake på Majuro.


Nå sitter vi på Tide Table, restauranten til RRE sammen med x-pats og kvinner som adopterer (big thing here) og må bli i 6-8 uker... Fredag kveld, undres hvor vi skal dra, Marshall Islands Club?

torsdag 29. juli 2010

Flukten fra Flame Trees bevegelige gulvbelegg

Lauras strand


O-E på Flame Tree`s veranda






Av Odd-Erik



Vi tok inn på Robert Reimers Hotel (RRE) i Uliga, Majuro, Marshalløyene de første nettene. Siden skulle vi ta inn på Flame Tree (Backpacker) og nyte stedets deilige veranda i solnedgangen. (Vår venninde Ann har beskrevet dette i sin bok "Korallbältet - resor i Melanesien och Micronesien") Men først skulle vi ta en minibuss til Laura Beach og nyte ettermiddagssolen der med bad. Vi kjørte i 1.30 t. Atollen er veldig stor, hele tiden så vi sjøsiden og lagunesiden fra bilvinduet. Endelig var vi framme, og betalte 2$ hver for turen og 1$ hver for inntrede på stranden, som var bevoktet må vite. Stranden var ikke så fantastisk, jo hvit sand og slikt men man har jo blitt litt fin på det etter Palaus perler.
Vi skulle bli "hentet" av minibussen ved 6-tiden. Vi var på plass ved veikrysset som avtalt, men ingen buss. Derimot strømmet plutselig troperegnet ned. Vi ventet i hele 3/4 time uten at bussen dukket opp. Vi gikk langs veien og traff en dame som viste seg å være litt skrullete. Fremdeles ingen buss, så vi besluttet å gå langs veien. Etterhvert begynte vi å tenke på hvor langt det egentlig var tilbake og at vi sansynligvis ikke kom fram før utpå morgenkvisten. Vi besluttet å forhøre oss i en liten butikk som hadde litt boksemat og tørre varer samt vann. De trodde ikke det var flere busser og ringte sjåføren og fikk bekreftet dette. Så vi spurte pent om ikke mannen i huset hadde bil og kunne kjøre oss. Det kunne han!
Da vi var vel framme ved Flame Tree var klokken blitt 8.30 og 20$ fattigere, snillhet belønnes. Men hva var det som rørte seg i krokene på vårt rom? Gulvet og veggene på toalettet var også i bevegelse. Her var det masse liv og røre. Både store og små kakkelakker. Vi besluttet å helt enkelt å flykte. Men hvor? Til stedets Resort? Kanskje det. Men først middag på RRE og siden vi var der kunne vi jo spørre om de kunne hjelpe oss med å ringe osv. Men til min store forbauselse hadde RRE fått en avbestilling og vi kunne flytte tilbake dit.

søndag 25. juli 2010

Endelig Majuro, - uten snakk om visa


Tore, Majuro, Marshall Islands, 25.juli, reporting from Tide Table, restauranten til Hotel Robert Reimers

Lørdag på The Flame Tree
Lørdag kveld etter kl.22 tok vi en taxi (de er rimelige her, 0.50$ da de er shared) til The Flame Tree, et sted frekventert av adel og dødelige. Betalte 2$ i entrée. Høy musikk, noe shaggy people... Tok en rum drink , billig hvit rum og cola slumset sammen med isbiter (1.50$). Folk spilte pool, sang karaoke - My Way... eller danset i den hete, sensuelle tropenatten... Her ble x-grevinnan nesten antastet (bedekket, voldtatt) etterat hun "förföljd av en av männen flydde till sitt rum, medan han stod och bankade utanför..." (fritt fra x-grevinnans bok "Korallbältet").
OE røykte, men manglet askebeger, 'The whole Woeld is an ashtray!' svarte jeg sarkastisk... Vi trakk oss tilbake før det ble "ett himla liv..."
Veien videre...
Men hvordan var vi havnet på The Flame Tree, Majuro, Marshall Islands? Hør bare:
Vi kom oss altså avgårde på "melkeruta" fra Palau fredag 23.juli. Startet 1.10 om natten. Første stopp var Yap. Vi hadde opprinnelig planlagt å dra til Yap 2 dager før, hadde planlagt hva vi ville gjøre osv., men det ble ikke slik, men vi fikk snorklingen på Big Drop Off, som OE beskrev i forrige blogg.

Kl. 4 om natten dro vi videre til Guam. Etter 45 min. igjen landet vi og ble til kl.8. De neste stoppene var på ca. 30 min. Dette var Chuuk, Pohnpei, Kosrae og Kwajalein. Flytiden mellom dem var på fra 45 min. til 90 min.
Chuuk hadde en fantastisk beliggenhet blant smaragdgrønne forrevne fjell, kanskje den vakreste beliggenhet i Verden ifølge Moon Micronesia. Den er kjent for alle vrakene fra 2.Verdenskrig i lagunen. Dessverre er Chuuk nå utrygt pga. ungdomsgjenger som roamer gatene på jakt etter bråk.
Pohnpei er The Federated States of Micronesias hovedstad. Vi hadde planlagt å stoppe der, men det gikk ikke med Micronesia Pass-billettene våre. Derfra kan man dra til Nan Mandol, det mest kjente oldtidsminnesmerke i Mikronesia.
Kosrae er bare én øy, smaragdgrønn og forreven, liksom de to foregående. Med Kwajalein var vi ankommet Marshall Islands. Her fikk vi ikke gå ut av flyet da dette er en amerikansk marinebase. Endelig var neste stopp Majuro, hovedstaden i Marshall Islands! Mens de tidligere stater stort sett var fjelløyer var vi nå kommet til lave, flate atoller. Vi tok inn på Hotel Robert Reimers. Fant det litt middels, men senere fant vi ut at dette var det beste hotellet på Majuro!! Fikk et rom i en hyttelengde i hagen, med lagunen rett ved. Vi hadde reist uten å sove særlig mye foregående natt og la oss tidlig.
Majuro var litt anderledes enn hva vi hadde erfart så langt. Folk var ikke blide og hilste, de så heller bort. Vi gikk i retning mot MIVA, Marshall Islands Visitor's Authority. Vi gikk og gikk forbi små restauranter, supermarkets og enterprises, lange, lange avstander. Fant så Air Marshall Islands. Fly til Kiribati? Joda, annenhver torsdag. Vi hadde et nå på torsdag. Altså ville jeg ikke klare det, - om jeg ikke kunne få en båt. Men alt var stengt, selv på lørdag, selv MIVA, Postkontoret, skipskontoret osv. Mandag...
Og idag, søndag skulle vi dra på stranden, den beste ifølge x-grevinnan, men regn i hele dag... Så vi har blogget...

Big Drop-off i Rock Islands


Av Odd-Erik (bildet viser en sjøstjerne tatt på Palau Resort)


Igjen stod vi tidlig opp på vår siste dag på Palau, vi skulle dra med Impac tours til den sydlige delen av Rock Islands.
Frokost kl. 7.30, som vanlig på Rock Island Café. Alt dreier seg om disse øde øyene sør for Koror. Og det er virkelig en stor attraksjon, det mest artsrike undervannsområdet i verden sies det,
Vi ble hentet på D.W. Motel og kjørt til Impacs kontor for betaling (de vet å ta seg betalt, en dagstur med lunsj 125$) og utlevering av snorkleutstyr samt regnfrakk! Så litt venting i Jive Bar før avreise. En lang båttur med båten full av japanske og koreanske turister samt et tyskt par.
Første stopp var ved Clam City, og det var virkelig mange kjempe-skjell i forskjellige farger inni. Når guidene dykket ned for å ta på dem så lukket de seg. Og en masse fisker så klart.
Så videre lengre sørover til Long Beach, en sandbanke mellom øyene. Og den var virkelig lang og bare synlig ved lavvann. Vi ble sluppet av og kunne spasere bortover et langt stykke. Tore og jeg badet sammen med guiden og sjøpølsene.
Vi dro videre gjennom en kanal sprengt ut av tyskerne da de hadde herredømme over øyene og ut til Big Drop-off, altså der hvor sokkelen til øya/atollen slutter og det store havet begynner. Vi måtte snorkle i flokk og følge, noe strøm i vannet her og der som kunne kjennes dom kjørlige "gufs" (vannet har svært høy temp. rundt 27/28 C. Dette ble det flotteste vi har sett under vann noen gang. Koraller både myke og harde i rødt, blått, gult og grønt. Myriader av fisk i forskjellige farger og størrelser i det dype havet på den ene siden og det grunnere korallfylte på andre siden.
FANTASTISK!
Tenk at jeg måtte bli 47 år før jeg har snorklet og sett denne fargesprakende verdenen!
Etter denne store opplevelsen dro vi videre til Carp Island for lunsj, grillmat. Mange hunder stod rundt om kring for det kunne jo hende at noe havnet på bakken, noe det også gjorde.


Vi gikk en tur på øya for å se en stor steinpenge som var etterlatt av folk fra Yap, de hentet pengene sine her på Palau.
Etter det bar det tilbake til motellet og en rask dusj før middag og avreise til Majuro i Marshall-øyene.

onsdag 21. juli 2010

Mystiske Babeldaob, a place Thor Heyerdahl did not go...


Tore, Koror, Palau, onsdag 21.juli
Forøvrig er vi akterutseilt. Vi skulle dratt til Yap inatt, men vi tok feil og trodde vi skulle dra kl.1 dagtid... Nå drar vi direkte til Majuro, the Marshall Islands fredag 23.juli. Direkte og direkte... vi mellomlander på Yap, Guam, Chuuk, Pohnpei og Kosrae...
Mandag 19.juli tok vi en biltur til Babeldaob, The big Island, Den store øya. Den søndre delen er nærmest en forstad til Koror. Flyplassen ligger her. Selve Koror er fordelt på flere øyer. Resten av Babeldaob er nærmest ubebodd, fylt av jungel og mangrover, mystisk og magisk.


Vi kom til Stenmomolittene eller Stenene i Badruldran. En fantastisk utsikt! Vi så helt til Kayangel! Jeg gikk alene ned en gress-skrent, en hel flokk småfugler lettet... På lang avstand kunne jeg se basaltstenene. Kom ned til de 37 store stenene, de fleste stod, en halvt lå. 6 av dem skal ha ansikter, jeg så kun ett. Satte meg for å hvile i den sterke solen. Hva var det? Jordskjelv? Stenen beveget seg... Et fryktelig ansikt stirret mot meg! Hender og ben sprang frem fra stenen. Det var en kjempe! Var det Halloween? De andre stenen kom opp av jorden også de med ansikt og fremvoksende lemmer... De startet å bygge en bai ( et hus for menn). Hei karer, ropte jeg. Dere er i familie med troll fra mitt hjemland. Dere kan ikke bygge en bai nå i solskinnet! Da gikk det opp for dem at det ikke var fullmånen som lyste, men solen...stanset de...
"Tore!" var det en som ropte. Odd-Erik var kommet ned. Jeg måtte ha døset av i solen, kjempene var atter forvandlet til basaltstøtter, godt forankret i jorden... Rare lyder fra tropiske fugler lød, fredelig... Vi gikk omkring og så. Fant etterhvert 3 scarry steinansikter. Blunket et av dem til meg? Snudde meg flere ganger mens jeg gikk opp skråningen tilbake til bilen...


Dessverre hadde vi kjøpt en tur til Babeldaob, burde bare leid en bil. Det ville kostet 1/3 av prisen... Men tidligere kunne man bare kjøre bil til flyplassen, nord for den måtte man bruke jeep ifølge guideboken, Moon Micronesia. Det å leie jeep var dyrt, det tok 4 timer til nordenden av øya. Den vestlige veien var bedre enn den østlige. Bilen vi hadde var atpåtil en gammel skranglete en, airconen var så dårlig at vi måtte ha vinduene oppe. Guiden var en gammel mann, svært entusiastisk! Vi kjørte den østlige, men nå var veien, The Compact Road, bygget av amerikanerne svært god! Bare et sted var det gått et jordskred. Palau kranglet med amerikanerne om hvem som skulle betale for utbedringen av skaden...
Palau får ellers mye hjelp fra China/Taiwan og Japan, samt EU.
Først passerte vi deres Capitol, en kopi av den i Washington. 3 deler, en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Det var bare det at det lå ingen andre bygninger rundt, helt ensomme lå de som i en menneskelig ørken. Som Brasilia. Bygget med for store forhåpninger? Dårlig dømmekraft eller som et forsøk på å berolige den høye høvdingen av Babeldaob, Reklaien eller kongen av Babeldaob. Palau har i mange hundre år vært delt mellom ham (for nord) og Ibedulen av Koror eller kongen av Koror (for sør). De var herskere over hver sin klan. Også dronningen av Koror har stor makt, for Palau er et matriakalsk samfunn. De høyeste rangerte kvinnene velger høvdingene, arverett er etter moren. Dette er antagelig hvor rart det enn høres det ytterste av mannssamfunnet! Kodeksen for sex var intrikat, men gutta hadde det greit. Det var følgelig en smule enklere å bestemme hvem som var mor til barnet enn far til det!
Vi droppet å gå oppoverbakke i 15 min. for å se en bai, og gikk også glipp av en abai, et hus kun for høvdinger. Vi passerte et rart blått hus i landsbyen her, Melekeok by, det så ut som en kirke eller indisk tempel, men med greske statuer. Senere leste vi at det var Reklaiens hus. Neste stopp ble derfor Stenmomolittene etter en lang biltur. På nordspissen hadde vi Det filipinske hav på den ene siden, Stillehavet på den annen. Etter stenene var det tid for lunch, på North Beach Cottages. Grill. Troperegnet avleverte en skur, men jeg rakk ikke engang skifte til badetøy! Ville ta et bad på Babeldaob. Jungelen stod helt ned til sjøen på begge sider, palmene kysset lagunen...
På tilbakevei ville vi tilbake til Reklaiens hus. Nå oppdaget vi også her scarry stenansikter. Sjåføren hadde dårlig tid nå (han kjørte som et sv... hele dagen, enda verre nå). Siste stopp var Arai bai. Her møttes de to klanene i gamle dager. Dette var nøytral grunn. Kun 4 baier skal stå, men vi tror det er 5. Denne var den eldste, den eneste fra 1800-tallet. De varer vanligvis bare i 50 år i det tropiske klimaet, så må de fornyes. Den siste originale krigskanoen skal være spist opp av termitter forøvrig.
Vil gjerne ta med noen småsaker tilslutt:
Bai - mennenes hus, som på Yap, men her er de malt i gult og dekorert med utskæringer og tegninger i farger. Her møtes mennene for å ta politiske beslutninger og fordele dagens arbeid. De er undervisningsrom for fiskefangst og utskjæringer. Men før var de unge guttenes første seksuelle erfaringer her. Unge jenter fra nabolandsbyen ble kjøpt med udoud (kvinnepenger, halsbånd med kuler laget av porselen eller knuste koraller). Dette var en stor ære. Dersom de ble gravide tok høvdingen seg av mor og barn. De fikk høy status. Husene var også gjenstand for tempelprostitusjon (ihvertfall på Yap). Røvede kvinner fra andre landsbyer ble benyttet av mennene som hørte til huset. Som sagt er det svært intrikate kodekser for seksuell adferd i Mikronesia som ellers i Sydhavet!


Abai - bai, men kun for høvdinger.


Seremonien for Førstefødte - naturlig nok kan vi ikke overvære denne seremonien som bare er for kvinner. Den holdes i hevd ennå. Når en kvinne/ei jente er blitt gravid får hun en udoudkule i et bånd rundt halsen for å beskytte seg og barnet. Etter fødselen er det en rituell sauna med urter. Innsmurt i gul farge og holdende et blad i hånden presenteres barnet for landsbyens kvinner og moren får et udoudhalsbånd (svært kostbare) presentert på et fat av skillpaddeskall (med en spesiell form, også dette en kvinnepenge, utrolig kostbare). Farens familie bekoster dette.


Som på Yap kjører man på høyre side av veien, har rattet der også! Bilskilt kun bak. De pleide å kjøre sakte, som på Yap, men nå er veiene så gode at de har satt farten opp. Biltettheten har også økt.
Palau er kanskje det mest moderne landet i Mikronesia. Alle går i vestlige klær unntatt ved dansing og trad. seremonier. Men moderniteten er utenpå...


lørdag 17. juli 2010

Palau mania, shark attack...


Tore, Koror, Palau, 17.juli 2010
Bildet er desverre ikke fra Jellyfish lake, men fra Akvariet. Undervannskameraet mitt er p.t. indisponert p.g.a. fuktighet i kamerahuset...
Det var klart at vi hadde kommet mye nærmere Asia... Hvem var innbyggerne og hvem fremmedarbeidere? Det er nemlig mange filipinske fremmedarbeidere, og mange japanske og kinesiske turister. Hvem var hvem? Vel, noen så mer ut som mikronesiere (selvom det er en viss blanding). - Og vi var kommet til en ordentlig by! Større forhold. Riktignok som en amerikansk småby, en highway skjærer igjennom, store parkeringsplasser foran butikkene, men like fullt en by med mange restauranter og mange hotell i ulike prisklasser og t.o.m. muséer! Fra sentrum kan man imidlertid ikke se noe av sjøen. Hvorfor regnes Koror som så vakker? Svaret fant vi etterhvert.
Den første dagen bare gikk vi på shopping, WCTC het et stort shoppingsenter. I hele Yap var det nesten ikke annen svart te enn den jeg hadde med. WCTC hadde et godt utvalg av teer og annen mat, filipinsk, japansk, kinesisk, vestlig... Ikke så mange australske varer, mer fra Østen. Tross alt er vi nå mer vestlig enn Papua New Guinea! Nord for Indonesia, øst for Filippinene...

Neste dag beså vi Korors muséer, Belau National Museum (Belau er en annen form av Palau), det første muséet i Stillehavet, fra 1955, det beste jeg har sett i Sydhavet. De hadde en bai, Mennenes hus, kun 4 står i hele Palau, kun et originalt fra 1890. Videre Etpison Museum & Gallery, et privat museum, enda bedre og mer moderne enn det forrige! Taxi til Akvariet som ligger i Coral Reseach Centeret. Her så vi levende nautilus (en type blekksprut), maneter, blekkspruter og en mengde tropiske fisker, samt skilpadder og hai, men ingen dugong (sjøku), noe som finnes her. Kvelden tilbrakte vi på Palau Pacific Resort, PPR (mikronesieerne elsker forkortelser) Korors beste hotell, en utrolig solnedgang med Shark attack til (en cocktail),hvor det så ut som om blod rant nedover det turkise "vannet".

Igår var det turens hittil største turistmessige høydepunkt, the Rock Islands. En båttur på 6 timer, med en amerikaner, resten japanere. Turistindustrien er basert på dem, brosjyrer og alt er på japansk!! Rart for oss ikke å være i sentrum, men vi blir behandlet med tilbørig respekt, 'Sir' her og 'Sir' der. Vel, turen gikk ut til de fantastiske Rock Islands, som sopper med grønn tropisk vegetasjon. Vi snorklet blandt utrolige koraller, bland myriader av fisk. Palau er det mest fiske- og korallrike Sydhavslandet, dobbelt antall arter av Hawaii! Vi svømte i Jellyfish lake, Manetsjøen. En utrolig opplevelse! Først kjedelig, bare en grønn innsjø, så kom de første manetene, og snart svømte vi blandt en suppe av dem. Måtte være forsiktig så vi ikke skadet dem. Utrolig. Awesome... Luynch inntok vi på en ubebodd sydhavsøy med en whitesandbeach (egentlig flere)... Snorklet også. Plutselig vek korallene for en sandbanke og haier viste seg... Hjemover stoppet vi i Milky Way. Mudder ble hentet opp fra bunnen. Vi smurte oss inn, tørket litt, så kastet vi oss uti... Middag på PPR med dans fra Palau til. Men idag har det regnet hele dagen, til tider har troperegnet strømmet ned... Nå sitter vi i Weltz bar på Palasia Hotel Palau, det nest beste hotellet, et byhotell, ventet på solnedgangen med drinker...

Tropiske drinker i Koror, Palau


Av Odd-Erik



Vi er i en ny stat her i Micronesia, og ikke helt planlagt men fint allikevel. Her er det litt større forhold enn tidligere, to store hoteller med internasjonalt preg og masse folk (japanere på charter-reise), samt shopping-malls og flere små hoteller å velge i. Vi bor på D.W. Motel.
Vi fordriver tiden med shopping, snorkling og solnedgangsdrinker.
Vi har drukket Shark Attack, Jelly-fish Lake, Planters Punch, Dry Martini, Dauquri osv.
Deilig å skeie litt ut med luksus :)
Igår hade vi en fin utflukt til stedets store attraksjon, Rock Islands med grønne "flytende" øyer, kalkstensøyer som er ubebodde og små sandstrender på noen av dem og noen har innsjøer med temmelig ferskt vann. En har til og med sett fersktvanns-maneter!

tirsdag 13. juli 2010

Vi skal til Palau!











Tore, Colonia, Yap, 13.juli 2010




Bildene viser: Tore ved Rull Stone Money Bank - strand nord på Yap, Maap - Tore på MN Mnuw (restaurantbåten til Manta Ray Bay Hotel) - Cocktails på Trader Ridges'








Veien videre... Vi skjønte ikke hvordan vi skulle klare å få visum til Marshall Islands. Ifølge et nettsted måtte vi møte opp personlig, bare US-folk kunne søke over internett. Hvor var nærmeste legasjon eller ambassade? Guam? Pohnpei? Kunne vi gjøre om billetten og stoppe der, eller måtte vi droppe det hele og dra rett tilbake til Hawaii? Da måtte vi også gjøre om billetten. Continental ville jo ikke la oss gå ombord på vei fra Hawaii til Yap da vi ikke hadde visa for en transitt på ca. 1 time til the Marshalls!! Igår, 12.juli, dro vi tilbake til Turistkontoret her i Yap. En lokal mann hjalp oss da sjefen var on another island. Mannen klarte å skaffe oss tilsagn om visum når vi ankom, for 3 måneder!! Noen ganger går intet, så plutselig løser alt seg! Idag fortalte han at nordmenn, som EØS-borgere (Norway is part of EU) ikke trenger visa!!
Vi tok en taxi til flyplassen og kontoret til Continental. Vi ville dra til Marshalløyene så fort som mulig for å få mer tid på Kiribati. Vi ville vinne 11 dager. Egentlig skulle vi prøve å få the Field Trip Ship her rundt til alle øyene, men maskinproblem gjorde at det ikke ville gå på minst 14 dager... Vi tok derfor fly, og med kun 2 destinasjoner var det hele fort gjort. Vi har gjort alt vi ønsket på Yap! Men alle fly var fulle. Hva nå? Sidetrip til Palau? Dra til Guam og kjøpe en sidetrip til The Commonwealth of The Northern Marianas, f.eks. Saipan? Både Guam og Saipan er Mallorca for japanere, selvom virksomheten har gått ned nå. Palau skal være det vakreste landet i Mikronesia. Ifølge lp (Lonely Planet): Har du én dag i Stillehavet, så tilbring den i Palau. Så Palau ble det. Rock Islands, jellyfish lake... Plutselig slutt på Yap snart. Vi hadde igår kveld, idag til flyet går kl.22, så kommer vi tilbake 21.juli og har 2 dager her før vi drar til the Marshalls. Så neste stopp er Palau!
Før vi forlater Yap skal jeg komme med noen grunnleggende begrep/opplysninger:
"Håndveska". Kurver - både menn og kvinner bærer hele tiden kurver. Disse er forskjellige for menn og kvinner. I disse bæres alt de trenger for dagen. En mann uten kurv vil ikke bli godtatt i en landsby. Spes. mennene ser litt rare ut da lendekledene er svært lange, de draperes rundt dem som skjørt og da med kurvene båret som håndvesker...
Betelnøtter - disse tygges konstant. Noen kan knapt snakke pga. betelnøttene i munnen. Betelnøtter blandes med peppermynteblader og lime. Spyttet blir rødt, alt spyttes ut som en grisete klyse, ofte på gaten eller i egne bokser. Tennene blir rare.
På Traders' Ridge har de en cocktail kalt Betelnøtt Martini, den blandes ved bordet og benytter betelnøtt istedetfor oliven... Hvem måtte prøve den...
Lendekleder. Kvinnene bruker lavalava, dette er et flott tøystykke i ulike farger (hvert sted har egne farger, disse brukes ved spes. anledninger), som rulles rundt kvinnen som et skjørt. De holdes oppe av belter, tidligere belter av kaurisnegler. Tidligere bruktes bananfibre eller/og hibiscusfibre i lavalavaene. Dette er svært sjeldent nå. Ved dansing på ytre øyer benyttes lavalava, symbolet på en kvinne, under og bladskjørt over, i Yap benyttes bastskjørt. Disse benyttes bare av unge kvinner på de ytre øyene, stort sett ved dans. Kvinnene går barbrystet noen steder, f.eks. på Mogmog, noen også på hovedøya Yap.
Mennene brukte lavalavas før, av bananbladfibre eller/og hibiscus. Noen kun av høvdinger. Nå brukes lendekleder, thu av tøy, røde eller blå er mest populære. Også her øyas farger ved fest, da også et bredt magebelte. På Yap brukes ofte shorts og t-skjorter, men ellers lendekleder. Gamle menn og unge gutter knyter dem gammeldags, som "underbukser" hvor man bakfra ser tøyet ligge i rompesprekken, foran henger et tøystykke ned. Ungdommen og middelaldrende menn er mer sjenerte (liksom amerikanere) og draperer et lenger lendeklede om seg slik at lårene ikke vises. Kvinner har ikke lov til å vise lår.
Mennenes hus, faluw, av noen kalt Mennenes Klubbhus, men med klubb forstår nordmenn kanskje noe annet enn engelskmenn. De ligger gjerne ved sjøen, på en stenplattform og med høye bladtak. De kan være omgitt av stenpenger. Nå imidlertid av og til av betong. Mennene har møter der, menn kan overnatte, oppbevare forskjellig der, fiskenett eller sement.
Pebai er møtehus for alle.
Dapal er Kvinnenes hus, de finnes kun på ytre øyer. På Mogmog kunne kvinner overnatte der i mensperioder. Da fikk de mat av de andre kvinnene. Mennene deres spiste sikkert hos noen andre slektninger.
Stenpenger, rai, brukes enda som betaling ved kjøp av eiendom, ved bryllup og ved forulempinger som skaderstatning. De er store steinrundinger med hull i midten til å bære dem i (med en stokk). De ble laget på Palau, og fraktet sjøveien i utriggere. Steinsort og hvor mange som døde pga. hentingen avgjør verdien, ikke nødvendigvis størrelsen. Svært gamle er små og ble benyttet som smykker antar man. De (store) flyttes gjerne ikke, men eierskapet skiftes. De har ingen verdi på de ytre øyene.
Man benyttes også skjellpenger. Og på de ytre øyene lavalavas (av naturfibre og intrikate vevinger). Yar er et perlemorskjell festet til et håntak surret med kokosfibre.
Mobiler kan kun brukes på Yap proper (hovedøya), men ikke med våre kort.
Internet er kun på Yap proper, men noe ustabilt. Det faller av og til ut. Det varierer også med lokasjon.
Hele staten Yap har én minibank, Bank of Guam...
Alle øyene vi besøkte hadde elektrisitet, men Mogmog og Sololy hadde ikke biler. Disse har bilskilt kun bak... og rattet på høyre side... selvom de kjører på høyre side...

mandag 12. juli 2010

Retur Yap


Av Odd-Erik


Etter en natt på Ulithi Adventure Resort, et fryktelig dyrt sted - 95$ - med nærmest ingen service. Så var dagen for retur til Yap kommet.
Vi hadde frokost på resorten, egg - toast og tørre søtlige pølser. Ble transportert til flyplassen og ventet der i heten som byegynte å bli over tålegrensen. (Flyplassen er et lite hus med en vekt og to disker, en for flyet og en annen for postkontoret.) Andrew og Jenny fra Australia som er strandet på Mogmog med sin havseiler var også på plass. Jenny skulle til Yap for å møte et skip fra Australia som skulle hjelpe dem med forsyninger så båten deres kunne bli sjødyktig igjen. Vi ventet og ventet på flyet som skulle komme og varmen steg ytterligere. (Jeg tror ikke jeg har svettet så mye noen gang uten å bevege meg overhodet.)
Endelig kom flyet, og folk livenet til, bagasje ble losset og ny bagasje ble lastet. Noen venner av piloten hadde tatt en liten sightseeing på øya, og nå var piloten litt lysten på å dra tilbake til Yap, så han tok en sykkel og begynte å lete etter "turistene". Mens vi ventet og svettet om mulig enda mer.
Omsider kom alle tilbake og turen tilbake kunne starte. En fin flytur, og snart kunne vi se Yap under oss.
Vi landet mykt og trygt, og snart var vi på plass i hotellets (ESA Baywiew Hotel) transport, Jenny ble med inn til Colonia. Hun skulle ordne en masse før skipet skulle legge fra kai ca 6 på ettermiddagen. Vi tok farvel og avtalte å møtes senere for en drink.
Endelig tilbake til sivilisasjonen følte vi. Aircon , dusj og vann med bare litt klorsmak. Vi ble varmt tatt imot av hotellets personale, og alle lurte på hvordan turen hadde vært. Hyggelig å bli lagt merke til på den måten.
Vi gikk i butikken og handlet cola, kjeks (vi hadde vært nødt til å rasjonere på det vi hadde med oss der ute på øyene) vann. Tok en deilig lunsj på vårt hotell, stekte grønnsaker og ris MMM.

Vi dro for å møte Jenny på en bar/restaurant, og jo da hun var der og vi tok en cocktail og hadde en svært hyggelig stund med henne. Vi ble med for å vinke farvel til Jenny fra bryggekanten, men da vi kom frem hadde båten lagt fra kai og var allerede ute ved revet! Jenny ble fra seg så klart, kunne ikke skjønne hvorfor.
Etter å ha truffet en bekjent av høvdingen på Mogmog og flere telefonsamtaler ble det klart at båten var utenfor rekkevidde for mobilene. Vi begynte å luske tilbake og startet å planlegge Jennys videre opphold her på Yap. Så plutselig kommer en jeep og roper til Jenny at båten har stoppet og sent en liten Zodiac inn igjen. Hurra! Og hun kom seg omsider ut og kunne returnere til Mogmog med skipet.
Vi vinket farvel og var glade på henes veine. Det meste ordner seg her i Stillehavet, bare ikke slik man utgangspunktet hadde tenkt.

lørdag 10. juli 2010

Lagoon days...







Tore, 10.juli på Yap, Colonia



Uten håp og med utsikter til å måtte bli en hel uke på Falalop gikk vi tur mandag 5.juli til flyplassen for å se når flyet kom, liksom alle andre. Den store hendelsen hver mandag og fredag er jo det lille flyets ankomst... Postkontoret for atollen ligger også her, så jeg fikk sendt noen brev. De lokale kommer også fra naboøyene, også fra Mogmog hvor vi hadde håpet å dra... Plutselig ble vi tilkalt av en slektning av høvdingen. En tykk mann var villig til å ta oss med til Mogmog mot at vi betalte bensin og spiste local food. Det fantes ikke annet.
Vi styrtet hjem og pakket. Pussig, avreiser i Sydhavet er ofte plutselige, som på "Villervalle i Söderhavet" for dem som husker denne gamle serien på svensk tv i 60-årene. Den lille båtreisen til Asor hadde vist seg å være svært ruskete, så vi lurte på hvordan 45 min. i en liten moterbåt ville bli... Det viste seg at Falalop egentlig ligger utenfor lagunen, øya er skilt fra resten med en channel (vannrenne), over denne er det ruskete, men så kom vi inn i lagunen og det ble roligere, turkist vann. Vi var innom Asor, så bekjente av oss kom til båthuset for å slå av en prat, - og få en røyk...



Videre, vi stoppet også innom Sogoly. Ved lavvann er det lange sandbanker utenfor denne øya. Kom og se på skilpaddene! ropte en. Vi tenkte de kanskje var på land for å legge egg eller noe, men de lå bundet, på ryggen, uten muligheter for å snu seg... Et trist syn.
Da vi nærmet oss Mogmog tok kvinnene i båten av seg på overkroppen. På Mogmog får man kun gå i lendeklede. 5 minutter etter var vi på Mogmog, the chiefly island, dvs. på denne øya bor the high chief over hele atollen. I gamle dager kom krigerne hit for å tatovere seg. En viktig øy. Alle skilpadder må føres hit for å drepes og parteres. Det viste seg at mannen som hadde tatt oss med var øyas doktor. De var nå vår vertsfamilie. Vi ble innkvartert på øyas beste hus, the Dispensary, sykestua. Her var det én seng, vifte, et toalett og en dusj som ikke fungerte, og myggnetting foran vinduene. Ingen mus, ingen rotter, kun én kakkerlakk så vi. De hadde ikke toalettpapir, men jeg hadde med.



I mars strandet et australsk par med to døtre på øya. Deres båt, Wind Rider, fikk ille medfart i en storm. Istedetfor å gi den opp og inkassere forsikringspengene ville de bygge den opp pånytt. Et vanskelig arbeid hvor alle odds er imot dem, men det ser ut til å gå! Det hadde kun vært en gjest her siden de strandet, i yacht. Vi var de neste.
Vi ble ført til the high chief som satt i et båthus. En kort tale hvor vi presenterte oss, fortalte hvor vi kom fra og hvorfor vi ville besøke øya (turisme). Landingfee var 20 $ hver, ellers ga vi en gave, betelnøtter og to pakker sigaretter, som straks ble fordelt. De hadde gått tom for betelnøtter og brukte nå unge kokosnøtter istedet, så gaven var nok kjærkommen. I det hele tatt ble besøket nyttig for oss. Ingen butikker, kun et storeroom. På Falalop hadde høvdingens familie en butikk, men vareutvalget var mildest talt magert, stort sett noen poser salt o.lign. Det vi hadde av kjeks måtte rasjoneres, også sigarettene til OE. Vi fikk mat av vertsfamilien, bl.a. skilpaddekjøtt i skilpadde-eggerøre, fisk, brødfrukt (ris hadde de ei). Det var virkelig knapphet.



Vi trengte ikke ha med en guide hele tiden, men fikk gå for oss selv. Visstnok trodde høvdingen at vi var journalister, noe de var redde for pga. skilpaddene. Kanskje fikk vi god forpleining pga. dette. Vi betalte kun 25$ i bensin t/r, ifølge den gamle Moon Micronesia (guidebok) var det 65$.



Vi lå her 3 netter. Dagene fortonte seg slik: Ofte soloppgangste fra båthuset "vårt", så Early Morning tea på sengen med kjeks. Vi hadde fått lånt en madrass av australierne så begge fikk senger. Neste post var Early Morning swim i lagunen. Heldigvis hadde jeg med et lite speil så barberingen gikk greit. Dusjet gjorde vi ved en brønn hvor vi kastet bokser med vann over oss. Frokost i båthuset med utsikt til lagunen og dens krans av øyer. Før det ble for varmt gikk vi kanskje en tur, til sjøsiden eller til taropatchen. Denne er virkelig gammel her, over 100 år gammel. Kanaler blandt taroen som gror i vann blandt palmer og andre tropiske vekster. Griser lå bundet rundt omkring husene og på stranden. Landsbyens gamle hus blir ødelagt av tyfoner, så de nye er i betong og bølgeblikk. Mange har enda en skyggefull plass under stråtak. Kjøkkenet ligger vekk fra soveplassene pga. rottene. De har elektrisitet, men ingen biler. Øya er kanskje litt mindre enn Asor.
De lokale drikker tuba her. Dette fås fra toppen av kokospalmen. Det hentes hver dag. Man kan drikke den straks (søt), eller på ettermiddagen. Da har den gjæret og er sour, og har alkohol. De unge mennene, ja igrunnen alle menn, samledes i små grupper og drakk avsondret fra alle andre. Vi spurte flere ganger, omsider klarte vi å få prøvd. Godt! Forfriskende! Også rottene liker den søte drikken og klatrer opp i palmene for å spise av skuddet...
Den første morgenen vår kom en båt. Det viste seg at den hadde med tre skilpadder. Vi besøkte Mennenes hus og da lå de alt på stranden drept. To av dem var de vi så på naboøya dagen før... De innfødte gjorde opp bål på stranden rundt skilpaddene for å få kjøttet til å løsne fra skallet. Så satt høvdingen og de fornemste og fordelte kjøttet til de ulike familiene. De satt da på et hellig sted, det gamle mennenes hus, som nå bare var fundamentet med ryggstøtter av stein. Vi fikk ikke fotografere dette. Tidligere måtte en spesiell del av skilpaddene (de sa aldri hvilken) gis til "Det lukkede hus", et sted hvor magic ble utført. Dette lå ved siden av høvdingens hus.
Skilpadder blir også stekt levende eller de blir tatt ut innvollene av mens de er i live. Man kan si at skilpaddefangst er en del av kulturen, men det er om de blir fanget med utriggere, ikke når det brukes motorbåter og de innfødte bruker digre fiskekroker.
En annen ting er spisingen av hunder. Når en tispe har født sitt første kull blir hun drept og spist. De venter til valpene kan klare seg, men ofte drepes hun for tidlig. Det legges ikke skjul på at de spiser hunder. Dette har ikke lange, kulturelle røtter på Mogmog. Det skal bare ha skjedd de siste 12 år.
Egentlig håper jeg at vi, liksom australierne, kunne få igang en bevegelse ihvertfall mot skilpaddeslaktingen. De grønne eller vanlige skilpaddene skal ikke være truet enda, men måten de fanges på og drepes/slaktes er ikke forenlig med de krav som må settes, selv i Stillehavet. Vi husker selfangsten og hvalfangsten. Det er mulig å gjøre noe!



På skolene undervises barna også i tradisjonelle håndverk, som båtbygging, fiskenettlaging, fletting osv. De voksne mennene lagde en utrigger. Den skulle seile til Yap proper. Dette ville bli den eneste. Det er en bevegelse tilbake til det opprinnelige, stråtak, ikke bølgeblikk (billigere, ikke så varmt), utriggere, ikke motorbåter. Bensinen blir dyr og de har ofte lite. Vinden er der alltid. Det gis penger fra Staten til slike prosjekt. Den gamle båtbyggeren måtte fraristes sine hemmeligheter før han glemte dem sa de. Det er ikke bare å bygge, det skal bes (besvergelser?) før og under byggingen. Disse mennene på Mogmog lå langt bak skjema. Båten skulle forlengst vært ferdig, men mens vi var der arbeidet de iherdig (kanskje fordi de trodde vi var spioner fra Staten?).



Tidlig en morgen våknet vi av troperegnet. Det styrtet ned, lyn og torden. Jeg hadde forklart doktoren at det norske navnet mitt kom fra Tor. Vikingene og deres liv er spennende og noe som har fenget dem mens de gikk på skolen. De har selv et engelsk og et lokalt navn, liksom jeg. Mitt engelske navn er Tim, da Tore vanskelig uttales korrekt på engelsk.
Den siste kvelden var vi invitert på middag av australierne. Det viste seg at the high chief også var der. Hadde opplevd ham som en humoristisk gentleman, og dette ble ytterligere forsterket. Som de lokale drikker australierne også 'yeast' (sats). PMA (flyselskapet) nekter å ta med alkohol. Vi satt først på bakre dekk mens solen gikk ned... De lokale pleier å bade i solnedgangen. Det gjorde de også nå. Så gikk vi inn og spiste sterkt krydret australsk kjøttgryte, så en video hvor Perth, hjembyen deres, var. Vi fortalte historier i tropenatten, tildels vovede. Jeg dro bl.a. et par med x-grevinnan og hippoen og warthogene som stakk avgårde med silketrusene hennes... Vi diskuterte også framtidsmuligheter for landsbyen, språkforskjeller osv.
Som sagt var det for varmt mellom 12-2 eller 3. Da var det siesta, bl.a. lunch. Siden var det bading, snorkling, solnedgangste med cognac, Bache Gabrielsen VSOP eller Meyers's dark rum. Deretter middag. Vi legger oss ofte tidlig, og står opp tidlig.



Det var på tide å dra. Matmor kom ned i båthuset vårt med blomsterkranser, en rundt halsen, en rundt hodet... Høvdingen selv tok farvel, likeså australierne og doktoren. Mens bølgene førte oss bort kastet jeg en krans av Marygold i havet for en gang å kunne komme tilbake...

Kjemperokker - Landsbyfest






Tore, Yap, 10.juli 2010



Svømte blandt kjemperokker, djevelrokker, manta rays...



Siste dag før vi skulle dra ut til de ytre øyene, torsdag 1.juli, dro vi og snorklet for å se manta rays. Ja, det er faktisk mulig, man må ikke dykke. Vi leide en båt med to lokale karer og dro til Mi'l Channel hvor det er en "rensestasjon" for manta rays, dvs. de blir renset av småfisk. Det var fantastisk å snorkle med det grunne revet på den ene siden og den dype havrennen på den andre. Fargerike fisk svømte blandt korallene. Vi kom også tett på hai, hvitfinnet revhai, men siden også den mer aggressive grå haien. Vi så også en grønn havskilpadde. Vi snorklet to ganger, 1 time hver gang. Under den andre snorklingen så vi dem, vi hadde nesten gitt opp håpet da man skal ha litt flaks. Den lokale mannen pekte, under oss kom en djevelrokke! Utrolige bevegelser, som et fly! Etter denne kom en til! Dagen var reddet!






Landsbyfest



Fredag 2.juli tok vi den lille flymaskinen til Pasific Missionary Aviation til Ulithiatollen, til den største øya, Falalop. Misjonærene bruker den primært for å fly medisiner o.a. ut til de ytre øyene, men de tar også med passasjerer. Flyet var fulllastet med varer. Siden the field trip ship ikke har kunnet ta runden mangler folk alt. Vi trodde jo ikke på guideboken når den sa vi skulle medbringe all mat vi trengte, men det viste seg å stemme. Det var bare plass til 5 passasjerer, den ene ved siden av flygeren. Vi var forøvrig blitt veid, liksom andre steder i Stillehavet, ikke bare bagasjen. Hadde tatt med endel mat og vann.



Da vi nærmet oss atollen så vi den fantastiske kransen av øyer. Høvdingrådet på Yap hadde ikke klart å radiotelegrafere vår ankomst... Men vi fikk bo på Ulithi Adventure Resort, et sted vi ikke vil anbefale. 95 $ pr. natt (+ 10 % skatt skulle det siden vise seg), vannet i vasken/dusjen var brakkvann, varmtvannet stinket derfor som en myr! Det var mus på kjøkkenet. Vi hadde to jenter som kom og lagde mat til oss, men ellers var vi alene (det fantes en til her, men han så vi sjelden. Han arbeidet for landsbyen i et prosjekt). Maten var også dyr. Vi hadde flybillett tilbake fredagen en uke etter, men det var knapphet også på bensin. Det så ut til at vi måtte bli på Falalop hele uka!!



Men lørdagen skulle det være fest på naboøya Asor. 5-10 min. med motorbåt dit. Det var for den første messen til en ny prest på øya. Father Moses dro rundt til alle øyene og holdt første messer, og det var fest overalt. Forberedelsene var igang da vi ankom om morgenen enda presten ikke skulle ankomme før 3. Gøy å se forberedelsene. De pyntet Mennenes hus hvor messen skulle være (de hadde ikke bygget ferdig kirken) med kokosblader, ranker ble hengt opp, blomsterkranser laget, mat tilberedt osv. Vi tok en runde på øya, 5 min. å gå tvers over... badet. Min badebukse var blitt erklært uanstendig, men vekk fra folk kunne jeg bade, eller med et klestykke rundt meg. Øya hadde elektrisitet fra solceller og en gammel bil, et vrak, men ikke særlig mye vei... Vi slappet ellers av i båthuset hvor det blåste, med kokosnøtter og hengekøyer. Lunchen var fisk, taro og ris.



Nærmere 3 intensivertes forberedelsene, blomster ble strødd på den girlandersmykkede veien fra stranden opp til Mennenes hus, folk kom i tradisjonelle klær (de fleste gikk i lendeklede - menn- og lavalava -kvinner- fra før av) med blomsterkranser, landsbyjomfruen kom barbrystet (dette hadde vi bare sett tidligere i kirken i Colonia, Yap), unge krigere kom i full mundur, en utrigger var smykket med blader, krigere tok plass, de blåste i konkylier, feststemningen steg. Prestens båt ankom og ble geleidet av utriggeren. På stranden ble det danset av barn, duskepikene var i aksjon. Langs veien opp fra stranden stod folk med kranser i håret (også vi), alle vugget, klappet og sang. Landsbyjomfruen overrakte blomsterkranser. Father Moses (som var lokal) ble ledet av en guttunge med spyd og lendeklede av den gamle typen opp til Mennenes hus/kirken. Også kvinnene fikk adgang siden det var en event. Vi skjønte ikke hva som skjedde. Ant. var det en velkomsthilsen, kort etter gikk alle hver til sitt! Presten fikk kokosnøtt og hvilte, så kom alle tilbake og messen begynte. Etterpå var det mat til alle, kokosnøtter, fisk, taro, brødfrukt, kanskje søtpoteter. Barna danset utenfor Mennenes hus, deretter danset kvinnene inne. Dette var ekte saker. De eneste hvite var vi to, han fra prosjektet og ei hvit fra et skilpaddeprosjekt. Dette var landsbyens fest.



fredag 9. juli 2010

Kvinnedans - Falalop, Ulithi Atollen


04.07.210, av Odd-Erik

Vi har kommet oss ut til de ytre øyene med Pacific Missionary Aviation til Falalop i Ulithi-atollen. Har bor vi på en Resort omtrent alene, bare en mus, masse firfisler og en masse store frosker om kvelden.

Søndag var det en fest hvor kvinnene danset for mennene foran Mennenes Hus (ja, bare adgang for menn - nei ikke en gay-klubb) Mange menn og gutter satt i trope-natten og pratet mens en delte ut Geast, en drikke av gjær, sukker og vann (ja, sats om du vill). Vi ventet på at kvinnene skulle komme. Omsider kom de syngende på en lang rekke, det var 27 stykker av dem. De gjorde først en sittende sang med klapp og andre bevegleser til mennenes store fornøyelse. Damene gikk tilbake og kom igjen senere og gjorde en sang/dans stående. Igjen til glade tilrop fra mennene, så fikk de kokosnøtter og sigaretter før de forsvant igjen. Det ble også servert mat til oss, en masse av kokos og brødfrukt. Fire ganger kom kvinnene og dette varte omtrent til midnatt. En festelig kveld på Falalop og vi feiret også Dronningens fødselsdag.